Jeg har tatt meg en liten svipptur til Risør.

Egentlig går ferden videre nordover også denne sommeren – langs Kystriksveien, med fergene, folkene, været, og til byen med alle minnene. Livets spor. Litt vondt. Mest godt. 🥰

Men først – et gammelt hus i Risør som trenger litt tilsyn.

Som prosjektleder for Jazz på Skreia fikk jeg en idé om å lage ørepynt formet som noter – og den utfordringen vet jeg at de tar hos Embla Design, et av Norges eldste smykkeverksteder, med produksjon bokstavelig talt på bryggekanten i Risør. Det er en fantastisk, inspirerende butikk – med egenproduserte smykker, kunst og interiør.

Men det er ikke bare Embla.

Risør har flere slike butikker. Butikker med en historie. Butikker man ikke finner noe annet sted i verden. Og ofte møter jeg eieren selv bak disken – også på en lørdag. For sånn er det å drive i det små: Man er både «hest og kjerre» 😉 Kontorarbeidet venter til butikken er stengt.

På mine rusleturer i Risørs sjarmerende gater og smug, mellom salgsstativer og gatebukker, møter jeg folk. En dame med mange handleposer, og en mann som med et lett flakkende blikk og som med et dypt sukk forsøker å balansere hennes bæreposer på sykkelen sin. Hun virker glad og fornøyd. Han – kjærlig oppgitt.

«Så fint at du holder liv i butikkene her i Risør», sier jeg med et smil.

«Det må jeg jo – ellers kunne jeg ikke reist hit», svarer hun med et lurt skråblikk på mannen.

Så sant!

Hva hadde egentlig Risør vært, eller noen av de små stedene vi elsker å besøke, uten lys i butikkvinduene og mennesker bak dørene?

Risør er en sommerby – og en by som er flink til å skape kulturelle møteplasser.

Denne uka er det Kammermusikkfest, med besøkende fra både inn- og utland. Mange kommer med båt.

På en av mine morgenturer med hunden Sophus møtte jeg en tysk dame. Hun og mannen hadde kommet til Risør på grunn av festivalen. Jeg har også møtt japanere, svensker, dansker og italienere.

Festivalen er stor – og viktig for en liten by. Den skaper liv og gir kundestrøm til butikkene. Men det er nå, denne uka.

Ville det vært aktuelt med en slik festival, hvis ikke byen også var varm, levende, og full av sjel? Jeg tror ikke det.

Det er noe helt eget med småbyer som Risør. Noe nært. Noe ekte. Noe uerstattelig – men som lett glemmes i hverdagens travle effektivitet.

Det er ikke lett å drive små, selvstendige butikker i dag. De konkurrerer mot tilbud fra hele verden, døgnet rundt, bare et tastetrykk unna.

Likevel er det disse butikkene – og de små, lokale kafeene og spisestedene – som gir stedene identitet, atmosfære og puls.

Tenk deg en gate uten lys i vinduene. Uten liv bak dørene.

De færreste av oss ville valgt å bo der. Eller besøke den byen.

Hver eneste dag er det noen som står opp, åpner døren og tenner lyset i byens første etasje. Ikke fordi det er lett.Men fordi de ønsker å gi oss noe ekte: En levende gate. Et menneskemøte. En by med hjerte.

I hverdagen glemmer vi det lett.

Vi handler det vi trenger – og det vi ikke trenger – på nett, eller i kjedebutikker som ser helt like ut, uansett hvor i landet vi er. Personligheten forsvinner i effektiviteten. Og de lave prisene – er de egentlig så lave?

Bak de billige varene skjuler det seg ofte dårlige arbeidsvilkår, lave lønninger og langtransport over halve kloden.

Det er verken rettferdig eller bærekraftig.

Handler vi lokalt – enten vi er hjemme eller på ferie – investerer vi i fellesskapet. I arbeidsplasser. I levende byer.

Vi investerer egentlig også i vår egen livskvalitet. For butikker finnes bare så lenge vi bruker dem.

Byliv handler selvsagt ikke bare om handel.

Det handler om mennesker som møter mennesker. Et blikk. Et smil. En samtale.

Magien som oppstår i ei levende gate – i en by som lever, fordi noen tente lyset i første etasje.

For levende byer oppstår ikke av seg selv. De skapes. Av oss alle.

Og kanskje viktigst av alt: Vi er med på å holde liv i noe vi ikke må ta for gitt.

Den lille byen som ligger der og venter på oss – med åpne dører og hjertevarme – og som gir oss minner og opplevelser vi aldri ville fått på et kjøpesenter.

Fordi småbyer trenger oss. Og vi trenger dem.

Neste uke går turen nordover – langs Kystriksveien.

Der venter de små, sjarmerende stedene. Med gallerier, lokale spisesteder og små, unike butikker.

I fjor besøkte jeg «Den gyldne omvei» – og en liten butikk jeg gleder meg til å se igjen. Jeg skal også tilbake til Gangstad Gårdsysteri.

Jeg gleder meg.

Sommerlig hilsen fra Helene i Totenvika på svipptur til Risør 🤗