Kom mai du skjønne milde 🎶

Våren kom så fort i år, og det må være lov å glede seg over det, selv om det selvfølgelig også bidrar til bekymringer.

Kloke hoder som liker å leke med statistikk mener vi mennesker har rundt 60 000 tanker i løpet av et døgn — og at hele 85 % av disse kretser rundt bekymringer. Store og små, bevisste eller ubevisste. Heldigvis viser statistikken at bare 15 % av alt vi går og uroer oss for, faktisk blir en realitet. Og at når det først skjer, klarer vi i 79 % av tilfellene å håndtere det. Veldig ofte bedre enn fryktet! Summa samarium skulle vi da stå igjen med at kun 3 % av alle våre bekymringer egentlig er verdt bekymringen. Resten? Kanskje bare unødvendig støy, eller i beste fall noe vi kan lære av.

«Hvis du bruker livet på å engste deg for stormen, får du aldri anledning til å nyte solskinnet» – Morris West

Noen ganger skjer våre største og mest magiske øyeblikk, uten at vi egentlig legger merke til dem. Kanskje hastet vi bare forbi, travelt opptatt av jakten på idyll og karma, eller kanskje var vi bare oppslukt i bekymringer 😉

En innklemt fredag åpnet i forrige uke for muligheten til langhelg i Risør. Jeg er så heldig å være medeier i et gammelt hus i Risør. Et hus med sjel og tømmervegger, storslått utsikt og helt uten innsyn for andre. Et fristed, der både mine bekymringer og jeg kan hvile og ta fri. Der måkeskrik blander seg med milde vinders dans og havets lukter. Som en snill liten påminnelse om at livet er best i sakte fart.

Første helgen i mai byr ikke alltid på sommertemperatur, men man kunne føle på sommerstemningen. For meg er Risør uansett stedet for bok og kaffe ute. Kanskje en dog et glass vin, eller kanskje to. 😉 Lange og korte tanker. Mest lange tror jeg. Dagene har sin egen rytme i Risør, og lar seg ikke begrense av normer og regler om hva man bør og kan.

«Blåveisen er like viktig som verdensnyhetene!» – Lita Heiding

Jeg holder for tiden på med boken «Gjerningsmannen», skrevet av Stig Millehaugen. Mannen som er siktet for drap eller medvirkning til drap på Nokas-dømte Metkel Betew. 

Jeg har ingen formening om hvorvidt Millehaugen har gjort det han er siktet for, men han er tidligere dømt for en rekke alvorlige lovbrudd, har tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv i fengsel, og omtales gjerne som en av landets farligste menn. 

Det er en lettlest, interessant og god bok , selv om den rører ved mange av mine verdier og tankesett, og også byr på noen solide verbale knyttneveslag til godt etablerte sannheter og fordommer. Jeg liker å bli utfordret av mennesker som ikke tenker det samme som meg selv. Tror det utvikler meg som menneske, og det er brått ikke sikkert at det jeg tenker alltid er det eneste riktige. 

For de av dere som nå kanskje ble litt bekymret, kan jeg forsikre om at jeg på ingen måte har planer om å begå noe kriminelt. Det skjer jeg kjører for fort, men ellers er min vandel ganske ren.  Jeg synes likevel det er interessant å forstå hvorfor mennesker som lever sine liv annerledes enn meg, tar de valgene de gjør.

 I Risør var vi så heldig å ha besøk av Christian Radich denne helgen. Seilskuta som i generasjoner har båret ungdom ut i verden – ikke bare for å lære navigasjon og sjømannskap, men for å lære samhold, ansvar og samarbeid. Det stolte skipet er på en måte et flytende symbol på norsk tillit, dugnadsånd og fellesskap. Verdiene som bygger oss som mennesker og samfunn.

Det ble markante kontraster, mellom boken, en slags biografi av en av landets mest fryktete menn, og utsikten til stolte Christian Radich, til kai i Risør, Sørlandets hvite perle. Byen som har fått lov å bevare sin identitet som en sakte by – «The slow city»

Eller, kanskje er det likevel en liten forsiktig link her?

«Det er kanskje det vanskeligste av alt; å være så annerledes at du ikke engang passer inn i annerledesbåsen» – Nita Kapoor

Christian Radich har seilt som skoleskip over de 7 hav siden 1937. Introdusert unge gutter, nå også jenter, til livet, lært dannelse, gitt tillit og ansvar, trygghet og selvrespekt. Stolthet. Noen års avbrudd har det selvfølgelig vært, men for å lage en lang og ærverdig historie kort, er den nå læringsarena for «Windjammer». Et livsmestringsprogram for ungdom som står i fare for å bli akterutseilt på vei mot aktiv deltakelse yrkeslivet. Fantastisk! En unik mulighet for mange. Det er ikke gitt at det er like lett for alle å finne sin plass i vårt gode, men noen ganger litt rigide skolesystem.

Lange tanker på en inneklemt fredag! Det ble i hvert fall til en lang tur på Sophus (hunden min) og meg av grubleriet. Vi liker oss på tur Sophus og jeg. Ikke nødvendigvis som nordmenn flest, med termos og matpakke over stokk og stein – «ut på tur aldri sur». 😉

Vi går heller det vi kaller «tenketurer». Helst bare oss to, alene og før verden har stått opp. Det kan bli langt, hvis tankene er mange. Sophus liker det. Jeg kan også trives og kose meg i byens gater, men da helst uten hund. Sophus er terrier og en liten sinnatagg. Han mener mye og mangt om andre hunder, deres eiere og hvordan de opptrer sammen. Det er som kjent to ender på båndet, og noen ganger er problemet å finne i andre enden av båndet enn der hunden befinner seg. 

Denne fredagen hadde jeg fått time hos Alice, frisøren min i Risør. Ei særs dyktig og svært hyggelig dame som vil både meg og håret mitt vel. Det kokte i salongen til Alice. Mange skulle bli pene til 17. mai må vite, men Alice hadde kontroll, og med mange frisører på jobb, klarte hun på mystisk vis å klemme inn meg.

Risør er en koselig liten by, med flere spennende butikker. Butikker man ikke finner noe annet sted i verden, og kanskje er eieren selv på jobb. De fleste kjenner meg. Noen vet at jeg har drevet butikk selv, og da blir det gjerne litt prat om hverdagen i en butikkdrivers verden. Det er tøffe tider for mange. Det burde vi, noen og en hver av oss, tenke litt på. Vil vi ha de små, spennende butikkene, må vi bruke dem. Faktisk handler dette også litt om beredskap. Verdensbildet er konfliktfylt, og selv om vi fortsatt lever våre trygge liv her på bjerget, vil nok situasjoner i resten av verden kunne hindre leveranser. Det er kanskje ikke så viktig at alle våre nettbutikk bestillinger når frem, men vi er blant annet ikke selvforsynt med mat. Tenker også det er veldig mye hyggeligere å handle i fysiske butikker, gjerne lokalt, der vi virker og bor. Det er også mer miljøvennlig og bærekraftig.

I en av butikkene ser jeg Mette Marit, Norges Kronprinsesse titte seg litt rundt. Utenfor butikken venter Kronprinsen, med sin hund. Tilsynelatende uten sikkerhetsvakter. De var nok ganske sikkert der et sted, men diskret og med respekt for å ikke være til sjenanse for verken kronprinsparet eller oss andre.

Egentlig er jeg ingen rojalist. Det har ingenting med menneskene i kongefamilien å gjøre. Tvert i mot. Jeg har stor aktelse og beundring for hvordan HM Kong Harald og hans familie representerer landet. Dette til tross er her et stort paradoks. Monarkiet, som institusjon, er etter min mening håpløst gammeldags og helt utdatert, men det bærer med seg tradisjoner, symbolikk og en samlende rolle for nasjonen. Og i en tid hvor mange roper høyest, hvor polarisering og splittelse brer om seg i verden, er det kanskje nettopp det at vi samles rundt noe – eller noen – som fremdeles har verdi. Ikke fordi vi må, men fordi vi vil.

Da blir det noe varmt og hjertelig over at et kronprinspar, med den statusen de har, på en inneklemt fredag, i en liten by, kan få lov til å spasere fredfylt og stillferdig i gater og på torv, uten at verken presse eller folk henger på. Det er helg, det er vår, solen skinner, måkeskrik blander seg med vindens dans med Christian Radich sine seil. De har som meg fri, og nyter kanskje noen lange tanker i en sakte tid. For øyeblikket kanskje også uten bekymringer.

Det forteller mye om Norge som land, men også noe kronprinsparet som mennesker.

Vi er så utenomjordisk heldige som bor i denne steinrøysa i utkanten av verden. Ikke på den braskende, spektakulære måten – men på den stille, enkle måten som smyger seg inn i sjela når man minst venter det, og kanskje uten at vi egentlig legger merke til det. 😉

I dag, 8. mai, har Norge vært et fritt land i 80 år 🥰 Snart er det 17. mai 🇳🇴

Varm hilsen fra Helene fra Totenvika på gjesteopptreden i Risør