Vi var alle dronninger 😉.
Det var i hvert fall det Sigrid kalte oss. Mennene var sjarmører, noen ganger marsipangriser 😍

Sånn var Sigrid. Alltid med et smil, en liten morsom, men uskyldig flørt, et litt flåsete kompliment. Ord vi kanskje ikke tenkte så mye over der og da, men som likevel forteller veldig mye om et menneske som egentlig ikke var mer komplisert enn at hun ville alle vel.

Og vi følte oss vel i Sigrids selskap, selv om vi kanskje smilte litt av både dronninger og marsipangriser. Hun satte den gode stemningen. Vi følte oss sett og velkommen.

I dag tok en nesten fullsatt Lunner kirke farvel med Sigrid.
Et varmt, vakkert og verdig farvel ❤️
En dempet, fredfull og nesten litt trøstende hyllest til livet hun hadde levd .
Det slo meg at det nesten føltes mer som Sigrids takk for livet hun hadde fått, enn vårt farvel med henne. Som om hun, helt til det siste, var vertinnen – og vi fikk være gjester i hennes liv.

Hun skulle bli statsminister, sjøkaptein eller flykaptein.
Hun ble flykaptein!
Norges første kvinnelige flykaptein. Etter hvert også operativ direktør med personalansvar for mer enn 3.000 mennesker.

«Klar og direkte! Vi mannlige kolleger rekker henne ikke til knærne engang! Hans Jørgen Danielsen, Royal Norwegian Air Force Academy

Hun satte seg mål, og lot seg aldri begrense av det andre mente var mulig.

Hvordan kan ett menneske romme så mye?

Hun skulle besøke noen av verdens mest ufremkommelige steder.

Hun padlet gjennom Mongolia, gikk på ski i Antarktis og på Nordpolen, elsket Svalbard, klatret og besteg noen av verdens høyeste fjell.
Den siste turen gikk til Mount Vinson, det høyeste fjellet i Antarktis.

Sigrid valgte handling fremfor drømmer.

«Du må ville mer enn du evner, skal det bli noe av»
Håkon Bleken

Jeg husker veldig godt en førjulsmiddag på Stegarud hos Sigrid. Da hadde hun klatret i Ama Dablam i Nepal, forfrosset noen fingre og tær og blitt innlagt på sykehus i Katmandu.
Det hadde hun selvfølgelig ikke tid til.
Hun hadde jo invitert til dameselskap, må vite.
Noen av fingrene måtte senere amputeres.

Rause, fine, tøffe, fryktløse, modige, viljesterke, rettskafne, fargerike, vakre Sigrid!

Men Sigrid var så mye mer enn alt dette ❤️.

Noen vil kanskje hevde at forskjellen på kramponger, høye hæler og lange, velpleide negler egentlig mest handler om geografi 😉.

Sigrid var kontrastenes jente. En skikkelig prinsesse Gullhår, litt rampete rebell, eventyrer og pioner. Vakker som få og alltid klassisk elegant.

Hørte jeg jålete?!

Man besteg da ikke fjell uten leppestift og nylakkerte negler 😉.

«Er jeg født som kvinne, får jeg være kvinne.»
– Sigrid

Hun hadde sans for det vakre og var kvalitetsbevisst – både når det gjaldt seg selv og hjemmet sitt på Stegarud. Et fantastisk, nydelig hjem med sjel 🥰.
Også Per bidro til dette med sitt vakre håndverk og kunst

Meldingen om at Sigrid var blitt syk, kom som et sjokk både på Aarstein og meg.
Hun av alle. Den sterkeste! Hvordan kunne det skje?

Veldig mange tilfeldigheter gjorde at jeg fikk muligheten til å besøke Sigrid bare timer før hjertet hennes sluttet å slå.

Per og Tina (hunden) bodde på hver sin feltseng på rommet der hun lå. Fantastisk at norsk helsevesen så verdien av å tillate at hun fikk ha hunden sin hos seg. Tina hadde også egen bårebukett 🥰

Hun var like vakker som hun alltid hadde vært. Litt preget av hvor hun var på vei, selvfølgelig, men med et ansikt preget av stillhet og ro.

STOR TAKK ❤️ til Per for at jeg fikk lov til å se henne og ta farvel.

Store, lille Sigrid!

Hvil i fred.
Du vil bli savnet. ❤️